Har ryddet litt hjemme, og ble sittende å se på bilder. Der var det veldig mange bilder av Ellie fra hun var nyfødt (naturlig nok). Først måtte jeg smile av synet av den fine datteren vår, som var så altfor liten stakkars. Men til tross for liten av vekst, var hun den fineste jeg hadde sett 😍. Så like fort som smilet kom – kom også tårene. Der satt jeg og så på bilder av frøkna, og tårene bare strømte på. Ble litt satt ut, og tenkte «hvorfor gråter jeg nå?». Men så kom jeg til å tenke på at alle disse bildene var tatt før vi visste at noe var annerledes med Ellie. Det var tiden der vi trodde hun var som alle andre barn, og vi hadde foreløpig ingen bekymringer.
Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde kommet litt lenger i «prosessen»enn dette. Trodde jeg var over å plutselig bryte ut i gråt. Trodde jeg var sterkere enn dette. Men jeg får velge å se på det som et tegn på at jeg prøver å bearbeide diagnosen. Det som er det såreste for meg er at hun har allerede mistet så mye, og det hele før hun rakk å bli 2 år.
Men jeg snakket med ei dame idag som fortalte at det å få barn er en velsignelse, uansett syndrom eller sykdom. (Og nei, dette var ikke i noen religiøs setting 🙈). Og det at noen faktisk klarer å se det på den måten gir meg litt håp. Håp om at jeg skal klare å «glemme» at Ellie er litt annerledes. Håp om at det vi nå ser på som tøft, og som er en stor utfordring for oss – vil bli det som vi etterhvert ser på som det «normale», og at jeg ikke lenger får vondt av tanken på at hun går glipp av så mye. Jeg håper virkelig jeg klarer å se mulighetene, fremfor begrensningene.
