Vi skal på avlastningsmiddag igjen på onsdag, og torsdag skal frøkna være noen timer alene der. Det blir veldig godt å komme igang, selv om det er litt trist og sårt også.
Man vil jo ikke gi fra seg ansvaret over sitt eget barn til andre man ikke kjenner så godt, men igjen handler dette om å kjenne sine egne begrensninger. Jeg prøver å se på dette som at man er sterk nok til å la andre ta litt ansvar. At man ikke tjener noe på å bli så utslitt at man ikke lenger orker ta vare på sitt eget barn.
Men her er det også viktig å påpeke at Ellie også gir meg litt energi. Når hun smiler – ja, da fylles også energinivået til mamma opp. Når hun ler og har det fint – ja, da har jeg også en god følelse av at jeg gjør noe rett. En mestringsfølelse rett og slett. En følelse av at jeg ikke er den dårlige mammaen jeg stort sett føler at jeg er. Det å gå med konstant dårlig samvittighet fordi Ellie ikke får det livet hun fortjener, og at jeg ikke kan gjøre stort for å endre det. Og det må jeg innrømme at jeg tenker på hver eneste dag. Det er nok en sorgprosess jeg aldri kommer til å bli ferdig med. Men jeg må lære meg å leve med det, og jeg kan gjøre det jeg kan for at hun får de beste forutsetningene for et «godt nok» liv <3
