Jeg ser at det forrige innlegget var veldig dystert, og det er kanskje ikke så hyggelig å lese.
Men det er jo veldig viktig å være ærlig, og disse dagene dukker jo opp, dessverre.
Men nå i helgen var frøkna på huset, og vi som foreldre fikk pustet ut litt. Det er så gull verdt at jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten avlastningen. De er rett og slett hverdagshelter! Vi har dessverre ingen andre vi kan få hjelp av, så det er faktisk kun avlastningen vi må lene oss på. Og det fungerer jo heldigvis veldig bra!
Det er alltid litt mer utagering når hun kommer hjem derifra, men det er jo også helt normalt, og det er det helt klart “verdt”. Jeg kan fortsatt føle på den dårlige samvittigheten når vi sender henne bort, og det “gnager” i mammahjertet når jeg vet hun ble lei seg fordi vi ikke kom for å hente henne den dagen. Men noe annet ville jo ha vært helt unaturlig også. Det hun ikke forstår enda, er at de dagene vi får slappet av – de dagene gjør at hun kommer hjem til en mamma og pappa som har litt mer tålmodighet og energi. Kanskje vi får litt mer kvalitetstid sammen, og kanskje vi får litt mindre frustrasjon fra vår side dagene etter.
Om hun ikke forstår det – så kanskje hun kjenner at hun blir møtt med litt mer forståelse og tålmodighet. Og det er det helt klart verdt for alle sammen.
Dette er jo ikke en situasjon som kommer til å bedre seg eller “gå over”. Dette er livet vårt – og vi må gjøre tiltak som gjør at vi skal klare å overleve dette sammen.
