Det er vår, og det er en herlig periode vi har foran oss. Godt å komme ut, og frøkna elsker å være ute og sykle eller gå på lekeplassen.
Når vi var med Ellie på lekeplassen her om dagen, så smilte hun, og hun lagde koselyder jeg aldri har hørt før. Hele jenta strålte rett og slett, og jeg tok meg selv i å tenke «åh, er det slik de med funksjonsfriske barn har det?» Den følelsen har jeg aldri hatt før med Ellie, og det er jo nettopp fordi hun aldri har vært som alle andre. Alt det ekstra vi gjør hver eneste dag for frøkna vår, det går nesten på automatikk. Misforstå meg rett, jeg elsker å styre og ordne for henne. Men med andre barn får man gjerne en bekreftelse, eller man kan se en glede og et engasjement. Sånn har det aldri vært for oss.
Men tilbake til dette øyeblikket, der hun faktisk formidlet at dette var stas, og hun koste seg. Jeg fikk en blandet følelse. Den ene siden av meg smeltet totalt, og jeg fikk en morskjærlighet jeg aldri hadde kjent maken til. Og det var en ordentlig fin opplevelse.
Så kommer den følelsen jeg nesten skammer meg over. Grunnen til at jeg velger å dele dette er fordi jeg lovet å være ærlig om følelser her på bloggen. Den følelsen av at jeg ikke får oppleve denne hverdagen, det er så ufattelig urettferdig. Det er jo selvfølgelig kjempe trist for Ellie også, men hun vet jo ikke hva «normalen» er. Jeg vet så veldig godt at man ikke skal sammenligne vårt familieliv med andres, for det er dessverre to forskjellige verdener. Vi har ikke et funksjonsfriskt barn, og vi kommer aldri til å få det «normale livet». Til tross for at jeg har akseptert det til en viss grad – så må jeg innrømme at det ikke gjør det noe enklere.
Men idag var vi på Tusenfryd med Ellie, og det var en overraskende opplevelse. Hun koste seg virkelig, og det var moro å se 😁
