Akkurat som de fine dagene er der, så kommer også de tunge dagene. Det gjør så ufattelig vondt i mammahjertet å skrive dette innlegget, og kanskje burde jeg bare holde kjeft. Men jeg kan ikke late som det er solskinnsdager, og at jeg er en fighter.
For idag er jeg ikke det.
De sier man kan tåle så og så mye før det brister for en. Jeg er ikke helt der enda, men det er jammen ikke så altfor langt unna heller.
Det tar på å jobbe 100% og ha et barn med spesielle behov. Det kan sikkert alle i samme situasjon være enig i. Tilogmed barn uten en diagnose kan være nok å stri med.
Jeg ønsker virkelig å være den sterke, til tross for at jeg er høysensitiv. Jeg har heldigvis gode venner som backer meg opp, og som virkelig ser meg kjempe. Jeg er ikke den som skriker høyest, og det er kanskje min største svakhet i denne situasjonen.
De siste dagene har det vært så ekstremt mye sinne hos frøkna. Det har vært hyl jeg aldri før har hørt, og jeg kan faktisk kjenne sinnet hennes. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg har kjent det rettet mot meg og oss.
De dagene vil jeg bare pakke sekken og dra. Jeg vil ikke være et sted der man gjør alt man kan for at alle skal ha det bra, men isteden får man slag og hyling. Det er utmattende og det knuser hjertet mitt. Når man vet at dette kommer til å fortsette resten av livet, da er det vanskelig å holde følelsene i sjakk. At vi har fått denne ekstra utfordringen her i livet – det gjør at jeg gjerne vil vite hvem som trodde jeg skulle klare dette. Akkurat nå er jeg ikke sterk nok.
Dette er et tung innlegg, men det er slik de siste dagene har vært.
Men det sies at etter regnet kommer sola
