Ellie har vokst ut av sprinkelsengen, og ettersom hun aldri kan sove i en vanlig seng, har vi vært så heldige å få en egen seng tilpasset hennes behov.
I den sammenhengen ønsker jeg å skryte av Inpo , som leverer denne. Det er en utrolig god service vi har fått, og det at de kommer for å montere den er gull verdt!
Det er flere alternativer der ute, men denne sengen er helt spesiell 😁
Den ser ut som et stort, fint telt (her får man tilpasset farger og motiv etter eget ønske).
Frøkna vår syntes det var så stas, og hun hyler av glede når vi er innom rommet hennes på dagtid. Da vil hun opp i senga og later som hun skal sove 😍 Koselig å se at hun syntes det er moro med ny seng.
Det er tøffe tak om dagen, og jeg skal ikke begynne å pynte på det faktum at det tar på å ha et annerledes barn. Det ville være å gjøre seg selv en stor bjørnetjeneste.
Utageringen til frøkna har begynt å bli voldsom, og det skjer oftere enn før. Før kunne vi ha dager der det var minimalt med utbrudd, men nå er det ikke en dag uten flere «meltdown’s».
Jeg har tenkt så mange ganger at det må være noe vi gjør feil, eller at vi kanskje må jobbe enda hardere for å unngå disse utbruddene. Men nå har jeg bare innsett at det er lite vi kan gjøre – med unntak av tiltak vi allerede gjør hver eneste dag.
Det er spesielt vanskelig å holde motet oppe når det er raseriutbrudd på raseriutbrudd – uten noen lysglimt med et smil eller to. Jeg har full forståelse for at det er lett å «miste» seg selv i en slik situasjon, der man rett og slett gir litt opp. At man stiller opp for barnet sitt og alle rundt, men at man ikke lenger er tilstede i øyeblikkene som tidligere.
Men jeg har innsett at dette er ikke noe vi klarer alene. Jeg har ikke så mye mer å gi, og derfor skal jeg på møte med diverse distanser som kan se hva de kan gjøre for å lette hverdagen vår. Av og til må man innse sine egne begrensninger, og selv om jeg kanskje selv føler meg svak – mener andre at jeg er sterk som tar steget og ber om hjelp. Vi får håpe de har rett ❤
Da har vi startet året 2019 – og for en start det ble..
Ellie har vært på avlastning fra lørdag til idag tidlig, og vi har fått slappet av og vært bare oss 2.
Det vi ikke hadde forutsett, var at det kom til å være konstant hyling og utagering hele dagen idag. At hun hadde samlet opp litt frustrasjon på disse dagene hadde jeg forutsett, men dagen idag kan virkelig ikke beskrives med annet enn at det har vært den verste dagen noensinne.
Avlastning hjelper oss veldig med å få pusterom, og det er jeg evig takknemlig for. Men etter dagen idag så må jeg innrømme at hvis dagene etter avlastning skal bli som idag – da tar det mer energi enn det jeg har fått. Og da er jo hele poenget borte.
Når datteren din hyler fra kl 9-14, og uansett hva du gjør – så endrer det ingen ting. Det var et lite opphold midt på dagen, før hun var igang igjen med utagering frem til kvelden.
Kan et barn virkelig opparbeide seg så mye «hat» mot egne foreldre, kun fordi de er hos noen andre? Hun er ordentlig sinna på oss, og dette er da måten hun straffer oss på. Jeg klarer virkelig ikke å forstå det. Jeg vet jo innerst inne at hun ikke mener å gjøre livet vanskelig for oss. At det rett og slett ikke er annet enn synd på henne. Dette er jo ikke et valg hun har tatt, og hun skulle jo helt klart ønske å slippe å ha disse vonde sidene hun også. Men idag føles livet rett og slett ut som det er i svart/hvitt. Ingen nyanser å skimte, og ingen lyspunkter i horisonten.
