Takk for at du er der. Takk for at du har gitt meg tilbakemelding på bloggen, eller at du har sendt oss en SMS/ringt etter vi fikk diagnosen. Takk for at du har oss i tankene, og at du bryr deg.

Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å takke for all støtte og tilbakemeldinger vi har fått. Man tenker kanskje at det ikke er så viktig å sende den sms’en, eller å legge igjen den ene kommentaren – men jeg må innrømme at det var med mye usikkerhet at jeg startet å blogge.

Derfor har det også betydd mer enn dere tror å få tilbakemeldinger på at dere følger med bloggen, og at dere faktisk setter pris på at jeg deler med dere. Det gjør at jeg er glad for at jeg torde å begynne å blogge om den nye hverdagen vår.

Det er tøffe dager, og det er helt klart fine dager. Jeg vet at det av og til er vondt å lese, men igjen så håper jeg også at dere kan sitte igjen med et smil om munnen de dagene som er litt ekstra herlige. For de er der de også. Og disse ønsker jeg å dele mer fremfor noe annet. Men dette er også en ærlig blogg, og derfor må jeg dele både positive oppturer, samt de litt mindre hyggelige opplevelsene. Men det er godt å vite at vi ikke er alene.

Så igjen – tusen hjertelig takk for at du er der for oss.

I helgen var vi på familiebesøk i Lillehammer, og vi tok turen til Lilleputthammer på søndagen.

Det var veldig hyggelig, og ettersom vi var med familien til samboeren (som også har et barn som er på Ellie’s alder), så ble det en veldig fin opplevelse. Vi koste oss alle mann, og det var godt å få litt annet å tenke på. Ikke minst var det godt å se litt engasjement fra frøkna 😎

Hun er ikke redd for så mye, og nå har hun blitt veldig opptatt av at hun skal gå rundt å hilse på alle mennesker. Kjapp har hun blitt også, så det hender ganske ofte at jeg må unnskylde og fjerne hånda hennes fra andres «fang». Hun er jo så nyskjerrig, og det er jo forsåvidt en bra ting. Men det hender det blir litt dårlig stemning når hun ikke får lov til å gå/løpe dit hun vil.

Har ryddet litt hjemme, og ble sittende å se på bilder. Der var det veldig mange bilder av Ellie fra hun var nyfødt (naturlig nok). Først måtte jeg smile av synet av den fine datteren vår, som var så altfor liten stakkars. Men til tross for liten av vekst, var hun den fineste jeg hadde sett 😍. Så like fort som smilet kom – kom også tårene. Der satt jeg og så på bilder av frøkna, og tårene bare strømte på. Ble litt satt ut, og tenkte «hvorfor gråter jeg nå?». Men så kom jeg til å tenke på at alle disse bildene var tatt før vi visste at noe var annerledes med Ellie. Det var tiden der vi trodde hun var som alle andre barn, og vi hadde foreløpig ingen bekymringer.

Jeg må innrømme at jeg trodde jeg hadde kommet litt lenger i «prosessen»enn dette. Trodde jeg var over å plutselig bryte ut i gråt. Trodde jeg var sterkere enn dette. Men jeg får velge å se på det som et tegn på at jeg prøver å bearbeide diagnosen. Det som er det såreste for meg er at hun har allerede mistet så mye, og det hele før hun rakk å bli 2 år.

Men jeg snakket med ei dame idag som fortalte at det å få barn er en velsignelse, uansett syndrom eller sykdom. (Og nei, dette var ikke i noen religiøs setting 🙈). Og det at noen faktisk klarer å se det på den måten gir meg litt håp. Håp om at jeg skal klare å «glemme» at Ellie er litt annerledes. Håp om at det vi nå ser på som tøft, og som er en stor utfordring for oss – vil bli det som vi etterhvert ser på som det «normale», og at jeg ikke lenger får vondt av tanken på at hun går glipp av så mye. Jeg håper virkelig jeg klarer å se mulighetene, fremfor begrensningene.

I helgen var vi så heldige å ha barnevakt, da mamma og pappa gjerne ville ha Ellie i helgen.

Det er jo gull verdt for oss, og vi takket selvfølgelig ja takk til dette 😁 Er jo veldig hyggelig for Ellie å bli kjent med «mommo» og «moffa». Jeg kjørte henne ned på torsdag, og ble over til fredagen, så vi skulle rekke å besøke min mormor også. I tillegg tenkte jeg også at det var greit at jeg var der litt før jeg dro igjen.

De hadde funnet på mye morsomt i helgen, og frøkna liker jo at det skjer litt.

Det ble en tur på lekeplassen der jeg var som barn, og de matet endene. Det ble selvfølgelig litt tid til å spise is også, og jeg tror frøkna har kost seg masse i helgen! 😍

Koselig at hun kan få et bånd til dem i så tidlig alder. Jeg husker selv når jeg var hos mormor som liten, og det er gode minner jeg tar med meg for resten av livet ❤