Onsdag var frøkna på plass i barnehagen igjen, frisk og rask. Det var godt for oss alle mann tror jeg, for det kan bli litt voldsomt å være sammen døgnet rundt i så mange dager.
Merket hun var sliten på onsdagen, men humøret var iallefall bedre enn det har vært hjemme
Jeg merker faktisk at Ellie har «utviklet» seg mer den siste tiden – noe som er helt normalt forsåvidt. Hun har begynt å hyle og går og gjemmer seg når hun blir sinna eller skader seg/får vondt. Hvis jeg prøver å trøste henne så får man et voldsomt hyl, og hun slår og klyper når jeg prøver å klemme henne. Det er veldig trist å ikke få lov å være «den trygge havnen» til barnet ditt. Hun vil ikke ha trøst, og utifra hva jeg har lest om diagnosen/erfaringer, så er det fordi hun ikke helt forstår hva som skjer i kroppen. Hun kjenner mest sannsynlig smerten som vi andre gjør, men hun skjønner ikke hvordan denne følelsen skal håndteres.
Men jeg håper dette er noe vi kan lære oss å håndtere med tiden. Jeg vil jo så gjerne være der for henne når hun har det vondt
Men det har også skjedd positive utviklinger, og hun har rett og slett blitt en tøysekopp. Det er morsomt å se at hun prøver å lure oss, og at hun nå kan le godt og lenge. Håper det vedvarer