Hvem hadde trodd at jeg skulle få kjenne sånn ORDENTLIG på mamma lykken?
Det hadde jeg helt ærlig ikke trodd etter de siste årene, og som dere har forstått har jeg ikke pakket inn denne hverdagen i noe silkepapir (for å si det mildt!),
Men nå har vi fått prøve ut medisiner mot adferdsvansker i noen uker, og det er ingen overdrivelse når jeg sier at det er et helt nytt liv – for oss alle.
Jeg kan bli møtt med en klem av og til, og hun kan kommunisere med meg uten å måtte utagere når følelsene kommer strømmende på. Det er fortsatt mye ekstra med madammen her hjemme, og jeg skal ikke si at dette endrer alt – men herregud så mye en så liten endring kan gjøre.
En ting er at vi som foreldre blir ekstremt slitne, men det må også være slitsomt for en liten 4 åring.
Vi hadde nok en operasjon på A-hus, der de la inn dren på begge ørene igjen. Det var masse væske i ørene igjen, så hun har hatt en konstant propp i ørene stakkars. Det tok tid inne på operasjonen, og jeg er glad jeg ikke visste hva som skjedde der inne. Vi fikk vite etterpå at hun hadde sluttet å puste under narkosen, og de måtte vekke henne. Så var det inn i narkose igjen før de fikk fullført operasjonen. Men det var kjempe flinke leger, og det gikk heldigvis veldig fint. Men man forstår ekstra godt hva risikoen ved alle operasjoner innebærer nå. Og man får seg også en skikkelig wake-up call. Vi er heldige som har så flinke leger her i Norge, som vet nøyaktig hva de skal gjøre når slike situasjoner oppstår.
Men hva skjedde etter denne operasjonen? Hun har også begynt å snakke!! Det er helt fantastisk å høre stemmen hennes,
Det er så moro når hun forsøker å gjengi ord jeg kommer med! “tom iiiit” (kom hit) er et ord det går mye i om dagen. Mamma hjertet mitt smelter like mye hver gang hun sier “Miiiiiiiiiiiiin mamma”.
I utgangspunktet kan denne medisinen brukes i korte perioder, men jeg håper og ber om at vi kan gi henne den mer enn 3 måneder. Nå har vi fått smaken på et litt bedre liv – og ingen av oss vil gå 1 steg frem for så å måtte gå 2 tilbake.
