Savnet

Jeg kjører for å hente kofferten din fra avlastningen idag, og når jeg kjører så jeg kan se barnehagen din ovenfra. Jeg tør ikke å kjøre forbi, for jeg er redd du skal se meg – og da vet jeg du hadde blitt knust om jeg kjørte videre.

Og der står dere i de fine, gule vestene dere bruker på tur. Jeg kjenner jeg får tårer i øynene og må ta meg selv sammen for ikke å gråte. Jeg har ikke fått klemme eller sett deg på snart 3 dager. Jeg har så lyst til å kjøre rett ned i barnehagen for å ta deg med hjem – om ikke annet enn å få kjenne de små hedene dine rundt halsen min. Jeg savner deg, og jeg har verdens dårligste samvittighet. Du er datteren min – og jeg klarer ikke å ta vare på deg som jeg burde. 

Jeg vet det er helt umulig for meg å ta vare på deg om jeg aldri får pustet ut. Jeg vet jo innerst inne at vi alle har godt av at du er på avlastning. Jeg vet du har det utrolig godt der, og at du har blitt ei jente de alle er ekstremt glad i. Men av og til lever jeg litt i drømmeland – og jeg drømmer at vi er en vanlig familie som sover i samme hus hver natt.

Jeg kunne så gjerne ønske at du kunne komme tuslende inn til oss på lørdagsmorgenen, og spørre om du kan komme opp i sengen vår. Og jeg hadde selvfølgelig sagt at du kan ligge under dyna mi. Så hadde vi ligget der da – eller sittet sammen i stua for å våkne til litt tegnefilmer. Kanskje vi kunne kost oss på cafè sammen – du med en bolle og en Kuli, og jeg med en kaffe.

Kanskje hadde du begynt å være med venner hjem fra barnehagen nå, og kanskje hadde du hatt med noen hjem fra barnehagen. Du hadde fått venner du kunne være med uten at vi konstant må følge med på deg hvert øyeblikk.

Jeg må stoppe meg selv der – før jeg innser hvor mye av dette livet vi to aldri vil oppleve, jenta mi.

Det er heldigvis ikke noe du savner, for du vet ikke om annet enn livet du har nå. Og det gir meg trøst noen ganger.  Men jeg sliter så veldig med å akseptere det.

Idag kom du hjem etter avlastning, og det føles ekstra godt å få deg hjem. Om du bare hadde visst og forstått hvor mye en klem fra deg betyr for meg! Du er alt for meg – og skal jeg klare å være der 100% for deg, så må dette dessverre til. Og det er jeg oppriktig lei meg for ovenfor deg. Du er datteren min – og jeg ønsker jo å være der for deg, bestandig.