Torsdag denne uka blir første gangen frøkna skal inn til avlastningen for å sove over.
Det blir veldig spennende, men jeg føler egentlig mest ubehag akkurat nå.
Vi skal bli der til hun skal legge seg, men jeg får vondt i hjertet av å tenke på at hun kommer til å bli usikker og redd når hun våkner opp på natta, og hverken mamma eller pappa er der.
I tillegg er det en nesten ukjent person som er der isteden.
Men de sier av erfaring at de ofte roer seg raskere når de sover borte et par netter, så her må vi rett og slett bare avvente å se hvordan det går.
Det at jeg gruer meg er vel bare et tegn på at jeg er glad i frøkna, og er redd for at hun skal bli unødvendig lei seg.
Men hvis dette fungerer, og hun ikke blir preget av å være litt borte fra oss, så blir det «halleluja» stemning! ☺
Det er noen som opplever at de er englebarn når de er borte, men at de da sparer opp frustrasjonen til de kommer hjem igjen. Og som vi ble fortalt, at man da får sove 1 natt, men at det ikke hjelper stort hvis hun er våken de neste 3-4 nettene.
Inatt var hun våken og gråt og hylte fra kl 21.30-00.30 ca. Ingenting hjalp. Hun var trøtt, men hun sov kun 20min på dagen, og da er også natten ødelagt.
Det er derfor den søvnen på dagtid er viktig.
De med diagnosen fungerer helt omvendt av andre barn, og sover bedre jo mer de sover tidlig på dagen.