Onsdag var frøkna på plass i barnehagen igjen, frisk og rask. Det var godt for oss alle mann tror jeg, for det kan bli litt voldsomt å være sammen døgnet rundt i så mange dager.
Merket hun var sliten på onsdagen, men humøret var iallefall bedre enn det har vært hjemme 😁
Jeg merker faktisk at Ellie har «utviklet» seg mer den siste tiden – noe som er helt normalt forsåvidt. Hun har begynt å hyle og går og gjemmer seg når hun blir sinna eller skader seg/får vondt. Hvis jeg prøver å trøste henne så får man et voldsomt hyl, og hun slår og klyper når jeg prøver å klemme henne. Det er veldig trist å ikke få lov å være «den trygge havnen» til barnet ditt. Hun vil ikke ha trøst, og utifra hva jeg har lest om diagnosen/erfaringer, så er det fordi hun ikke helt forstår hva som skjer i kroppen. Hun kjenner mest sannsynlig smerten som vi andre gjør, men hun skjønner ikke hvordan denne følelsen skal håndteres.
Men jeg håper dette er noe vi kan lære oss å håndtere med tiden. Jeg vil jo så gjerne være der for henne når hun har det vondt ❤
Men det har også skjedd positive utviklinger, og hun har rett og slett blitt en tøysekopp. Det er morsomt å se at hun prøver å lure oss, og at hun nå kan le godt og lenge. Håper det vedvarer 😍😍
