Det er en ting jeg har tenkt litt på, og jeg må innrømme at det egentlig er en bagatell – med tanke på de virkelige utfordringene vi står ovenfor. Men dessverre så bryr jeg meg litt for mye om hva andre tenker og tror. Det er noe jeg jobber med,og jeg regner med at jeg gir litt mer blaffen etterhvert.
Nå som Ellie er 2 1/2 år, og hun bestemmer seg for å få en meltdown offentlig, så kan de fleste kanskje kjenne seg litt igjen, og tenke at det er trassalderen. Men ettersom dette er noe som alltid kommer til å vedvare hos henne, så blir det desto vanskeligere å møte forståelse for dette. Når ei jente slår seg vrang, legger seg ned og slår i bakken – da er det kanskje vanskelig for utenforstående å tenke annet enn at det må være en uoppdragen unge. Og det er så trist, for jeg tør å påstå at jeg er ganske streng, og at noe av det verste jeg selv vet er frekke barn. Men når man er i situasjonen der man selv vet at dette ikke handler om oppdragelse, men at det er en diagnose – da vekker det opp en del tanker.
Kanskje det er greit for oss alle å tenke over det neste gang vi ser en eller ei som lager en stor scene i kassa, bare fordi de ikke får den sjokoladen de ville ha. Det kan jo helt klart være en unge som er vant til å få det som han/hun vil, men det kan også være Ellie og meg. Det er ikke veldig moro å føle at andre ser på meg, og tenker at jeg er tidenes dårligste på oppdragelse.
Nå har det ikke vært et veldig stort problem enda, men det hender at jeg har gått inn i en matbutikk – for så å snu i inngangen. Det er faktisk ikke verdt å ha 1 stk hylende unge og x-antall rare blikk, kun for å handle inn den middagen. Vi har alltids noe brød hjemme 😉
