Da er julen endelig her, og det er familietid.
Det er en sjanse til å få vært mer sammen med familien, og for Ellie til å bli bedre kjent med dem.
Det har vært et utrolig tøft år, og det har vært mange nedturer og tårer. Jeg har måtte jobbe med å akseptere diagnosen til Ellie, samtidig som jeg har jobbet med meg selv – for å ikke gå helt i kjelleren. Med fare for å høres ut som en utakknemlig person, så klarer jeg ikke å la være å tenke at dette er så urettferdig. Hvorfor Ellie?
Og det er her jeg må stoppe meg selv.
Det kunne ha vært så mye verre! Det er kanskje feil å sammenligne situasjonen sin mot andre, men det er en urettferdig verden vi lever i. Det er dessverre et faktum vi ikke kan endre på.
Jeg snakket med bestevenninnen min, og hun sa hun hadde tenkt en del på at vi må tenke på hvor heldige vi er som er friske og raske. Det har hun så utrolig rett i. Hvis vi setter oss ned, og begynner å tenke over alt vi er misfornøyd med – da kommer vi neppe langt her i livet. Det er lov å være lei seg, og det er helt klart lov til å føle at verden går litt imot oss til tider. Men kanskje vi må stoppe der? Kanskje vi må tillate oss å tenke tankene, for så å prøve å tenke over hvordan vi kan gjøre det beste ut av situasjonen.
Til tross for diagnosen til Ellie, så har vi ei datter som kan lyse opp et helt rom når hun kommer inn. Hun gir de beste klemmene, og hun har den søteste latteren. Hun vil alltid hjelpe til, og når hun blir forstått ved hjelp av tegn – da lyser hele jenta opp. Og det er dette vi må fokusere på. Det må kunne la seg gjøre på de dagene vi har overskudd til det.
<3