Det er tøffe tak om dagen, og jeg skal ikke begynne å pynte på det faktum at det tar på å ha et annerledes barn. Det ville være å gjøre seg selv en stor bjørnetjeneste.
Utageringen til frøkna har begynt å bli voldsom, og det skjer oftere enn før. Før kunne vi ha dager der det var minimalt med utbrudd, men nå er det ikke en dag uten flere «meltdown’s».
Jeg har tenkt så mange ganger at det må være noe vi gjør feil, eller at vi kanskje må jobbe enda hardere for å unngå disse utbruddene. Men nå har jeg bare innsett at det er lite vi kan gjøre – med unntak av tiltak vi allerede gjør hver eneste dag.
Det er spesielt vanskelig å holde motet oppe når det er raseriutbrudd på raseriutbrudd – uten noen lysglimt med et smil eller to. Jeg har full forståelse for at det er lett å «miste» seg selv i en slik situasjon, der man rett og slett gir litt opp. At man stiller opp for barnet sitt og alle rundt, men at man ikke lenger er tilstede i øyeblikkene som tidligere.
Men jeg har innsett at dette er ikke noe vi klarer alene. Jeg har ikke så mye mer å gi, og derfor skal jeg på møte med diverse distanser som kan se hva de kan gjøre for å lette hverdagen vår. Av og til må man innse sine egne begrensninger, og selv om jeg kanskje selv føler meg svak – mener andre at jeg er sterk som tar steget og ber om hjelp. Vi får håpe de har rett ❤
Du har så rett i det du skriver, du er den sterkeste jeg vet om ❤️