Mammahjertet

Jeg er en høysensitiv person som tar ting til meg mye mer enn et “normalt” menneske gjør (hva nå enn definisjonen på “normal” er i dag). Derfor gråter jeg også lettere, og jeg har virkelig vanskelig for å holde igjen følelsene mine når de kommer. Andre klarer kanskje å vente med å la tårene trille til de er hjemme, men jeg har dessverre ikke den kapasiteten. Jeg tror derfor denne diagnosen er ekstra tøff å takle for meg. Men det er ikke stort jeg får gjort med dette, og jeg håper dette er noe jeg kan se på som positivt av og til og. Det er sjeldent negativt å ha for mye empati eller omsorg for andre. Men dette innlegget skal ikke handle om meg, men det er noe jeg har tenkt en del på – og det kan kjennes ut som følelsene mine av og til eksploderer. 

Jeg har et lite håp innerst inne om at sorgen over diagnosen vil avta noe. Men der tror jeg også at jeg bare lurer meg selv. Blir det enklere å godta at datteren min aldri får det vi ser på som et “godt liv”? Og hva vil oppleves som et “godt nok” liv for henne – når hun tross alt ikke vet om annet enn nettopp det livet hun har blitt tildelt? Hun vet ikke om noe annet liv enn dette, men hva skjer når hun begynner å forstå at hun ikke er som de andre? Den dagen hun forstår at hun ikke er som de andre barna – den dagen kommer til å bli forferdelig. Plutselig står hun utenfor og ser på alle de andre – man er ikke “en av gjengen” og kommer heller aldri til å være det. Hun kommer ikke til å få venner på samme måte som alle andre får venner. Bare tanken på det knuser mammahjertet mitt. Og jeg kan ikke gjøre noe for å forhindre det.

Det er kanskje mange år til kan man tenke. Ja, det kan godt stemme, men alle disse tankene vil dukke opp innimellom. Når barnet ditt får en diagnose så ser man plutselig litt lenger frem i tid, og man ønsker å forberede seg så godt som mulig. Man vil brette opp ermene og gå i gang med alt forarbeidet så fremtiden blir litt mer forutsigbar.

Man kan se på det hele som en dugnad uten sluttdato. Det er litt den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Men i en dugnad er man heller ikke alene om alt arbeidet – og det er jeg evig takknemmelig for.