17 mai
Dagen ble feiret i Sandefjord med moren og faren min, og vi kom dit kvelden før. Det er alltid mye stress når vi “klusser” til rutinene ved leggetid (ettersom hun sover så dårlig her hjemme), og det ble en sen kveld på frøkna. Slet med å få henne til å sove, men når hun til slutt sovnet sov hun til kl 4.30, og når vi da gå henne melatonin sov hun til 06.30 Det er jo en drømmenatt! 😀
Vi fikk beskjed om at de med diagnosen ofte sover bedre borte, og det har faktisk skjedd flere ganger. Men det er veldig enten eller akkurat der.
17 mai ble derfor en veldig fin dag, og ettersom frøkna sov godt på dagen også, så ble det en knalldag. Det har så mye å si om hun får uavbrutt søvn for resten av dagen. Blir hun vekket for tidlig så er resten av dagen ødelagt. Hun sovner ikke igjen, og er da trøtt resten av dagen.
Men her var vi på besøk hos venner av foreldrene mine, og hun storkoste seg med pølse, kake og masse oppmerksomhet 🙂 Man kan virkelig se at hun stråler når hun får full oppmerksomhet, og det er så fint å se jenta vår så glad. Jammen klarte hun å stå lenge helt alene også, så nå er det ikke lenge før hun går av seg selv. Alle milepæler føles litt ut som en seier om dagen, og det er ingenting som gjør meg mer glad og stolt.
Det er en stor lettelse at hun klarer å være i sosiale settinger, for det gikk ikke tidligere. Hun ble fort utilpass og viste fort misnøye. Derfor har jeg følt at vi har isolert oss litt, og forsøkt å gjøre ting bare oss som en familie. Men når man ikke orker ut blant mange folk, så blir det veldig lite man får vært med på.
Heldigvis har dette nå blitt lettere, da hun klarer å forflytte på seg, og å kommunisere litt via “tegn til tale”. Det skaper mye mindre frustrasjon.
