Du har en latter som ingen andre, og et smil som kan smelte selv det kaldeste hjerte.
De små, fine tennene dine – som kun kommer til syne når du virkelig koser deg.
Du har en kjærlighet for alle, og få bryr seg så mye om andre som det du gjør.
Du er så snill og god, og de gangene jeg får ha deg på fanget mitt – du skulle bare ha visst hvor mye nettopp det betyr for meg.
Men når du plutselig slår og klorer meg, da har jeg vansker for å ikke bli lei meg.
Jeg forstår at du ikke mener det, og at du er frustrert – ikke voldelig.
Utad virker du jo som verdens snilleste jente, ei jente som aldri rører noen andre med annet enn omsorg. Og det er noe jeg er ufattelig glad for.
Jeg vil mye heller at vi som foreldre får den utagerende adferden fremfor noen uskyldige andre. For du er jo ikke voldelig – du er bare frustrert og lei deg.
